Mange har ventet i spenning på at det øverste råd i fotballens tempel skal kommentere krisen som har utspilt seg de siste dagene.
Lite er bedre egnet til å bråvekke en bartender uten bar fra vinterdvale og prematur pensjonisttilværelse enn den skamløse manifesteringen av privilegier, manglende innsikt i fotballens vesen og arrogante forakt for fairplay vi fikk den tvilsomme æren av å bivåne denne uka.
Den demente gjengen med selvrettferdige gubber som tror de eier The Beautiful Game kun fordi de har karret til seg aksjene i noen fotballklubber, skjønner ikke at fotballen tilhører folket. Det var derfor rørende å være vitne til det kollektive brølet av satans vrede som overrumplet og tilsynelatende satte en stopper for denne bakkekontaktløse konspirasjonen.
Dette var forhåpentligvis også en vekker for dem som inntil nå ikke har skjønt hva enkelte alternative miljøer av fotballentusiaster mente med slagordet «Mot den moderne fotballen». Vel, dette er en stor del av det. Fotball er penger og man må alltid holde øye med de sirklende og emosjonelt avstumpede haiene som i blodtåka aldri vil akseptere noe annet enn den monetære verdien av noe som helst.
FIFA er fortsatt den samme topptunge og korrupte organisasjonen de var for noen dager siden, og i UEFA er det utvilsomt store rom for forbedringer. De har i lang tid, om enn i litt mindre skala, i prinsippet bedrevet akkurat det samme svineriet som The Dirty Dozen prøvde seg på. Denne samlingen nevemagneter bestående av gangstere, oligarker, oljesjeiker og sist, men ikke minst, amerikanske milliardærer flasket opp på kapitalismens iskalde logikk. Felles for dem alle er at de, som et utslag av universets iboende urettferdighet, har akkumulert mer penger og makt enn vett.
Planen om en såkalt superliga var lite annet enn et usjenert forsøk på å trekke grådighetens ideologi til sin ytterste konsekvens. Denne kampen er dessverre langt fra over. Man får imidlertid være glad for at akkurat dette forsøket var så taktisk ynkelig at det var dømt til å mislykkes. Resultatet ble ikke bare at supportere som til daglig ikke tåler trynet på hverandre, kunne forenes i kampen mot en felles fiende, det samme kunne representanter for hele det politiske spekteret, fra Marin Le Pen og Victor Orban til Egil Drillo Olsen og Mímir Kristjánsson. Godt gjort! Vi får håpe det blir stumt som g-en i lasagne fra alle som kun ser fotball som en investering – i hvert fall en liten stund.
Uansett, et betimelig raserianfall er beste medisin mot apati og vårslapphet, og i Arbeidergata 2 har vi så smått begynt å gjøre forberedelser for en kommende gjenåpning og starten på de glade tjueåra. Om ikke lenge fyller vi sjappa igjen. Skrik og skrål. Fornuftig alkoholinntak og fanteri. Fotball og frisinnet utfoldelse. Er dere klare?
Over og ut fra Ledelsen.